Ved vakre Nisser i Telemark møter vi tre blide karer som tar seg litt kaffe på en rasteplass i vannkanten. To tankbiler og en litt mer ubestemmelig farkost står ved siden av dem. Den underlige lasten viser seg å være kalkbåten, konstruert av Thore Tvetene, som altså frakter den på lastebilen, sørger for å få den på vannet, før han sprer. På den måten sikres fisken i norske vann og elver. Riktignok er problemet med surt vann mindre enn før, men behovet for kalk er der fremdeles.
– Dette har vi holdt på med i 33 år, forteller Tvetene, og Malmquist bekrefter. Sistnevnte er underleverandør til Sørum Transport som har kontrakten med Miljøkalk. Det samme er Tvetene, som altså stiller med selvutviklet spesialbåt. Tredjemann, Fossdal, er ansatt hos Malmquist, og storkoser seg med disse oppdragene, etter mange år på motorveier utenlands.
Karene kommer fra Kristiansand i dag, vi fra Oslo. Dagen er godt i gang når vi begynner turen oppover. Kyr koser seg med sommergrønt gress, en liten elv bukter seg ned mot Nisser og gårdene ligger spredt langs den svingete landveien opp mot Kyrkjebygdheia. De svære, tunge bilene passer ikke helt inn, men de har en viktig jobb å gjøre. Etter en stund når vi en bom, og vegetasjonen blir lavere. På heia er vi nesten på fjellet. Myrullen danner hvite tepper, en saueflokk gjør brekende krav på veien en stund, og det er bare å tilpasse seg.
Vel framme ved Holmevann, der små øyer ser ut som de er kastet uti, bukseres bilen med kalkbåten ned til vannet, faktisk med bakhjulene delvis nedi vannet. Båten sklir utpå, og overføringen av kalk fra den ene tankbilen kan begynne. Det er tid til en prat igjen mens kalken blåses over med trykkluft via en tykk slange.
– Dette er jo ingen vekstnæring, for det er ikke mye sur nedbør lenger. Flere og flere vann blir friskmeldte etter å ha oppnådd stabile fiskestammer, men elvene har et jevnere behov, forteller Malmquist, som stort sett kjører kalk fra mai til september. Noen steder, der det mangler vei til vannene, frakter de kalken til helikoptre, som tar seg av spredningen.
Ellers i året blir det mest tørr sement, filler til asfalt og kalk til doseringsanlegg i elvene.
Ikke bare vi som er på dagsbesøk opplever dette som trivelig og litt utenom det vanlige. Også de tre gutta koser seg, og er glade for at de ikke ligger på en motorvei hele dagen.
– Vi slipper jo nesten å ta ferie når vi har disse turene, sier Malmquist med glimt i øyet.
Kaffekoppene hentes fram igjen mens Tvetene er utpå med farkosten sin. Det er åpenbart at denne formen for jobbing gir litt lavere skuldre, selv om arbeidsdagene er lange.
Jeg trives hundre prosent! Jeg var mett av den gamle jobben min med å kjøre stykkgods på kontinentet. I fem år har jeg kjørt bulk, og det siste året for Dag Malmquist. Jeg jobber seks lange dager og har seks dager fri hjemme i Flekkefjord,
Malmquist har det litt annerledes, jobb fra mandag til fredag. Da bor han i bilen. I helgene er det hjem til kona i Larvik. Hun sørger også for at et blir litt ferie. For ham er det dessuten administrasjon som må gjøres i hverdagen, og han setter stor pris på å ha Volmax i ryggen. I tillegg til kurstilbud og god serviceavtale får han hver uke en rapport fra Dynafleet-app-en med blant annet hviletider og kjøremønster siden sist.
– Jeg vil virkelig berømme Volmax for systemet sitt, understreker han.
Snart kommer Tvetene tilbake, og båten skal fylles en gang til før neste vann skal få dosen sin fra den andre tankbilen. Denne dagen spres det 25 tonn i Holmevann, og Breilivannet like bortenfor skal få 15 tonn, før turen går tilbake til Kristiansand. Det er der de henter kalken, som stammer fra Verdal i Trøndelag.
Det enste om plager det lille arbeidsfellesskapet på Kyrkjebygdsheia denne dagen er innpåslitne knott. Det kan de leve godt med, for dagene er varierte, lufta er frisk og kaffen er god.
